Problemer med produksjonen i en endringsfase vil ha negative konsekvenser for det økonomiske resultat. Med en større produksjon blir selv prosentvis små avvik fra plan til store beløp. Finansielle problemer, som forsinker byggeprosessen eller nødvendige investeringer, kan gå ut over produksjonen og forlenge overgangsfasen. Selv den teknisk sett ideelle løsning kan da bli vanskelig å håndtere.

Å bygge og deretter ta i bruk det ideelle løsdriftsfjøs er en omfattende endringsprosess. Erfaring med endringsprosesser er nyttig, og gradvise endringer over tid gjør overgangsfasen enklere å mestre. Når endringen er stor må egeninnsatsen i bygginga vurderes nøkternt, slik at en ikke er utslitt ved innflytting i nytt fjøs. Man bør ikke ha forventninger om mindre arbeid etter omlegging, men være klar over at arbeidsoppgavene endres.

De som lykkes best har noen fellestrekk: De bruker god tid på planlegging og bygger ut fordi de har lyst og ikke fordi de må. I samdrifter bør en bruke ekstra god tid på planlegginga, og fordeling av ansvar, arbeid, inntekter og risiko må være drøftet før beslutningen om å investere tas. Det er viktig å huske at totaløkonomien ikke blir bedre: å redusere arbeidsinnsatsen per ku er en forutsetning for en rimelig arbeidsinntekt.

Å bygge opp besetningen er en investering som må med i kalkylen: Å fylle opp fjøset og utnytte kvoten er avgjørende for driftsøkonomien når produksjonen øker og tilskuddsandelen minker

Les hele artikkelen fra KuBygg-seminaret HER